AV HØYSKOLELEKTOR OVE INGVALDSTAD, HØGSKOLEN I BUSKERUD
Når alle blir publisister og når teknologier og innholdstyper konvergerer, må vi lete etter en type etisk refleksjon som favner videre enn tradisjonell norsk presseetikk.
I dag er vi alle potensielle publisister på digitale plattformer. Presseforbundets strategier og plakater er ikke laget for denne nye publiseringssituasjonen – de fyller simpelthen ikke behovet i en samlet medie- og publiseringsbransje på 2000-tallet.
Nye publisister og formidlingsutdanninger. Ny teknologi og digitale, interaktive publiseringsplattformer har gitt oss nye grupper formidlere, både amatører og profesjonelle. Nye utdanninger innenfor design, multimedia og kommunikasjon uteksaminerer nye profesjonelle formidlere. Publiseringsbedriftene er også endret. Samme eierinteresser og samme publiseringshus kan publisere innhold som er kritisk og uavhengig, men også sjangere og publikasjoner som er kommersielle.
Flere høyskoler har opprettet nye, breie formidlingsutdanninger for å møte behovene i samsvar med behov i det nye markedet. Høyskolene sender ut i arbeidsmarkedet kommunikasjonsbevisste, verktøyflinke og visuelt dyktige studenter. Mange av disse studiene er mer tilpasset et kommersielt marked enn tradisjonelle nyhetsmedier. I tillegg beveger kandidatene seg friere enn før i arbeidsmarkedet mellom informasjonsjobber, nyhetsbedrifter og kommersielle formidlingsinstitusjoner. De søker arbeid i design- og webbyråer, reklamebyråer, ukepresse, fagblader og forlag. Noen havner i nettaviser og noen på en mer tradisjonell nyhetsdesk.
Formidlingsetikk på tvers av formidlingsyrker. Nye formidlingsutdanninger vektlegger i mindre grad medieetikk enn journalistutdanningene gjorde tidligere. Et sideblikk til deres studieplaner viser spor av medieetikk noen steder, men avslører også at presseetikk og etisk refleksjon er fraværende hos noen av dem.
Mitt utgangspunkt som høyskolelektor som forbereder studenter til formidlingsyrker, er at slike yrker har mange etiske valg. Utdanningene må forberede studenter slik at deres valg i etiske dilemmaer i yrkeslivet kan bli ansvarlige valg. Det må derfor være et visst samsvar mellom behovet de nye bachelorkandidatene får i yrkeslivet, og hvilken etisk handlingskompetanse utdanningsinstitusjonene gir dem som havner både i tradisjonelle nyhetsmedier, og på nye helkommersielle digitale plattformer innenfor underholdning og sosiale medier.
Det finnes mange muligheter og modeller. I USA har utdanning innen reklame, vanlig journalistikk, underholdning og informasjon levd side om side ved de akademiske lærestedene. Det gjelder også undervisningen i medieetikk som har utviklet felles kurs og tenkning for flere innholdssjangere som kommersielle tekster, underholdning, informasjon og mer tradisjonelle, uavhengige nyhetstekster. Tradisjonen blir derfor en helt annen enn i Norge.
Moral reasoning. Det mest iøynefallende ved slike ”etikkurs for alle” er de ulike modellene og en prosessorientert tenkning, ofte kjent som Moral Reasoning. Flere slike modeller har som felles kjennetegn at tenkningen skal gjennom flere gjenkjennbare faser, med høy grad av bevissthet i hver fase. Denne metodikken bevisstgjør på rangering av verdier og i siste ledd handler den om valg av lojalitet. Dette kvalifiserer den etiske tenkningen underveis fram mot en avgjørelse. Denne tenkningen har blant annet avfødt refleksjonsmodeller i omsorgsyrker og sosiale yrker.
Den mest systematiske av slike modeller vi har sett for formidlingsyrker er den såkalte ”Potters boks”. Tenkningen handler om å oppøve og forbedre analytiske ferdigheter og kunne rangere verdier og foreta avveielser i arbeidsomgivelser med høy produksjonstakt og store produksjonsforventninger. Potters boks var opprinnelig utarbeidet av professor Potter med tanke på medisinske yrker. Professor Clifford Christians, School of Communication ved University of Illinois, og en gruppe rundt han, har bearbeidet denne tenkningen og modellen og anvendt den på medie-, og formidlingsyrker.
En jobb å gjøre. Det er nok lettere å påvise et behov for mer etisk bevissthet i formidlingen enn å foreslå enkle tiltak som virker. Men vi tror at lovgiverne, publisistene selv, eiere og publiseringshus, forbrukerrådet, barneombudet og utdanningsinstitusjoner har en jobb å gjøre.
Presseetikken i journalistutdanningene var god så langt den rakk. Nå trenger vi noe mer som favner den nye og endrede publiseringssituasjonen. Kanskje må den tradisjonelle presseetikken nærme seg de nye formidlingsyrkene og finne en bredere innfallsvinkel til etisk refleksjon for en bredere formidlingsbransje. Eventuelt får nye formidlere på nye plattformer utvikle retningslinjer og en måte å arbeide på basert på nye refleksjonsmodeller.
De nye formidlerne forflytter seg jobbmessig raskt i digitale omgivelser, og de trenger en moralfilosofisk plattform og trening i medieetisk refleksjon som fungerer uavhengig av publiseringsplattform og institusjon. Men først og fremst må utdanningen gi dem et refleksjonsgrunnlag og en måte å reflektere på uavhengig av jobbene innenfor mediekritiske eller kommersielle institusjoner i en sammenvokst formidlingsbransje.
