Send meg et skikkelig kort!

Ved nyttårstider fikk jeg i år flere hilsener enn noen gang tidligere. Jeg er yrkesmessig aktiv i flere bransjer og har verv i politikken og i flere organisasjoner. Sånt blir det mange venner av. Sant å si blir det noen uvenner også, men det er glemt ved juletider. Da overser vi glatt alle uoverensstemmelser og sender hverandre varme tanker og gode ønsker. Takk for det gamle og lykke til i det nye, gamle ørn. Jeg fikk over 400 sånne. På Facebook. Facebook! Visst er det praktisk å skrive en universalmelding som er så genialt generelt formulert at den passer til alle. Deretter er det bare å spamme den ut i universet til samtlige navn på vennelista di med et lett tastetrykk. Men hjertevarme demonstrerer man neppe.

Bare innrøm det; det er rein og skjær latskap.

I år fikk jeg ett eneste kort. I postkassa. Et ekte kort med frimerke, stempel og en håndskrevet hilsen på den ene siden, et sylskarpt bilde av tre nesten helt ekte nisser på forsiden og ruglete kanter som gav meg en grøssende opplevelse da jeg berørte kartongen.  En taktil opplevelse som ikke kan skapes elektronisk, i og med at berøringssansene trenger noe fysisk for å reagere.  På baksiden hadde avsenderen gjort noe aldeles genialt: han hadde utstyrt kortet med navnet mitt. ”Godt nytt år, Lasse”, stod det, med kulepenn. Det er utrolig moderne og kalles personalisering. Og det virker. Ingenting vekker din oppmerksomhet som ditt eget navn.

Her hvor jeg bor fins det en bedrift som selger designmøbler, moteklær og fashion fra en butikk som ligger midt i skogen, milevis fra motemetropoler, catwalks og flombelyste utstillingsvinduer. Butikken ligger ved svenskegrensa i Hedmark, ikke langt fra Levi Henriksens melankolske Skogli-univers. Streetmiljøet består i hovedsak av traktorer, eldre herrer i grønne kjeledresser fra Felleskjøpet og grepa kvinnfolk med campingdress og sparkstøtting. Kundene, derimot, kommer fra Oslo, Vestlandet, Trøndelag og midt-Sverige. En selvmotsigelse, naturligvis. Og garantert et resultat av et vanvittig markedsbudsjett? Joda, kostnadene løper. Posten bestemmer, egentlig. For denne suksessen skyldes en kundestrategi som er tuftet på personlig kommunikasjon gjennom håndskrevne invitasjoner og meldinger som pakkes i håndadresserte konvolutter, frankeres manuelt og puttes i postkassa borte ved bussholdeplassen. Responsen ligger skyhøyt – SKYHØYT – over enhver profesjonelt utformet direktereklame som har tatt alle de moderne knepene i bruk.

Jeg har ikke noe imot moderne metoder og gleder meg over alle de kjedelige oppgavene som er blitt automatisert bort i den digitale revolusjonen. Men det er fryktelig vanskelig å nå folks hjerter med elektronikk. Særlig når alle andre prøver det samme. Så hva gjør man for å skille seg fra mengden?

Det er bare én hilsen jeg husker fra dette årsskiftet. Den var håndskrevet og på papir.

Lasse Andreassen
Redaktør

Publisert av: 

Del artikkelen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *