Encynclopedia Britannica er trykket for siste gang. Noen taper en trykkejobb av dimensjoner, for dette verket var på over 30 bind. Men det lå i kortene. Her hjemme har Aschehougs leksikon for flere år siden kastet inn håndkleet, og det ligger ingen spesiell dramatikk i det. For oss nostalgikere er det dog litt rart at framtidas bokhyller skal stå der uten bokrygger merket fra bind 1 til bind 25 eller 30. Et leksikon hører hjemme i ethvert dannet hjem, het det. Derfor kjøpte vi det også. Særlig vi som var nysgjerrige og spesielt vi som hadde barn som gikk på skolen.
Jeg tror at leksikonutgiverne fant opp avbetaling også, men jeg er ikke sikker. I alle fall har jeg opptil flere ganger sittet med plastmapper fylt med giroblanketter på 180 kroner eller noe sånt, som skulle betales over 36 måneder. Det var en ren glede, og jeg betalte ofte mange om gangen. Det var valuta for pengene, følte jeg.
Nå blir det andre boller. Og bollene blir nøkternt sett bedre. Oppslagsverk på nettet er raske å finne fram i, de er søkbare på en helt annen måte og de kan ta i bruk lyd, bilder og levende bilder på en helt ny måte. Helt klart en forbedring.
Men de har nå ikke permer da. Ikke gulldekor som spraker idet du åpner boka for første gang. Ikke gullsnor som markerer hvor du sist var da du åpnet boka.
Jeg ser absolutt det fornuftige i leksikonverkenes overgang til digitalverdenen. Men det må være lov å være litt vemodig?
Lasse Andreassen
Redaktør