Trykkeriene tilbyr ofte å fremskaffe fotografier, tekster bilder eller illustrasjoner til bruk for oppdragsgivers skrifter i trykt eller digitalt format. Dette er helt naturlig i og med at trykkeriene gjerne har tilgang til slikt materiale gjennom databaser, tidligere utarbeidet materiale m.m. For oppdragsgiver er det naturligvis en fordel om trykkeriene kan tilby seg å fremskaffe tekster, bilder og illustrasjoner, i denne artikkelen skal jeg ha fokus på at trykkeriene må passe seg for hva de sier ja til når de påtar seg å skaffe slikt materiale og de må være aktsomme og gjøre en del forundersøkelser før materialet benyttes.
Jeg tar i det følgende utgangspunkt i at trykkeriet ikke i det daglige har tilgang på juridisk ekspertise og at rådene som her gis må anses som relativt enkle råd for hvordan unngå å gå i de verste fellene. Det er kostbart og uheldig med tvister – og det går gjerne med store ressurser som en ellers skulle benyttet til helt andre gjøremål. Profesjonelt kan det naturligvis være ødeleggende for firmaet om det får rykte på seg å være slepphendt med rettighetsklareringen. Jeg kommer i det følgende til å begrense meg med lovhenvisninger, formålet her er å skape forståelse for at trykkeriene må ha en beredskap på hvordan man skal drive lovlig og relevant rettighetsklarering.
Utgangspunktet er at opphavsmannen har opphavsrett til det åndsverket som han har skapt og har enerett til å fremstille eksemplar av det. Hva man skal kreve for å anse noe som et åndsverk gir åndsverkloven retning til, jeg tror det kan være klokt i denne sammenheng uansett å råde trykkeriene til ikke å innlate seg på å vurdere om et bilde, en tekst osv. faktisk er et åndsverk, men rett og slett betrakte det som om det har beskyttelse som åndsverk etter åndsverkloven. Poenget mitt er ikke å undervurdere trykkerienes kompetanse her, men å fokusere på at vanskelige vurderinger likevel må vurderes av eksperter.
Dersom du skal benytte illustrasjon, fotografi, bilde eller tekst er utgangspunktet at du alltid skal ha samtykke fra opphavsmannen før du benytter materialet. For at enhver tvil skal være ryddet av veien bør det settes opp en skriftlig avtale som er tydelig på hva som avtalt – hvilket åndsverk – hvilken bruk – hvor lenge og til hvilken pris. Her bør trykkeriet antakelig få utformet en standardavtale som det kan benytte i liknende situasjoner slik at man ikke behøver å utarbeide ny avtaletekst for hver bruk. Det er også viktig at trykkeriet kjenner opphavsmannens ideelle rettigheter slik at skriftet med det opphavsrettslig beskyttede materiale også klart opplyser om hvem opphavsmannen er, det må også gjøres slik at den som skal lese teksten enkelt forstår hvem som er opphavsmann til det åndsverket som f.eks. benyttes til å illustrere teksten.
For personbilder, gjerne i form av fotografier, der den eller de avbildete personene er lett gjenkjennelige er det ikke nok å skaffe tillatelse fra opphavsmannen. For her er nemlig utgangspunktet at den avbildete selv også skal samtykke. Det finnes en del unntak til dette, særlig til hjelp for pressen. Jeg tenker at også her må trykkeriene være svært varsomme og heller sjekke en gang for mye enn en gang for lite!
Man skal også være klar over at dersom det aktuelle bildet er kjøpt fra et profesjonelt bildebyrå er det ikke gitt at samtykke fra den avbildete personen følger med på kjøpet. Det er ganske vanlig nettopp at slikt samtykke må innhentes eksplisitt. Hensynet til personvernet og den personlige integritet slår her gjennom og lager en viktig hovedregel – samtykke skal innhentes! Dersom det er billedkunst som ønskes brukt i skriftet bør man kontakte BONO for å sjekke om det er rettigheter som kan klareres der.
For tekster som man ønsker å benytte i tilknytning til annen tekst eller bilde og den teksten man ønsker å benytte er et åndsverk er hovedregelen den samme; nemlig at opphavsmannen har enerett på å fremstille eksemplar og at samtykke derfor må innhentes. Opphavsrettens sitatregler gjør likevel at det på visse vilkår kan være relevant og lovlig å benytte et sitat i tilknytning til den teksten som er det egentlige utgangspunktet. Som hovedregel kan da sitatet ikke være hele det siterte åndsverket, selv om det også kan forekomme.
Om du har det gjeldende beskyttete materiale i fysisk form, i en database eller du har funnet det på Internett spiller i utgangspunktet mindre rolle. Uansett er utgangspunktet at opphavsretten gjelder på Internett også. Det kan være at materiale på nettet gir tillatelse til bruk, du bør da sjekke om dette da gjelder enhver bruk eller om det kanskje bare er til privat bruk verket tillates brukt. Bruk i kommersiell sammenheng kan lett falle utenom fribruksregler.
Dersom du har tilgang til ønsket beskyttet materiale fordi du har brukt det i et tidligere oppdrag er det ikke gitt at du denne gang kan benytte dette uten å få samtykke fra den tidligere oppdragsgiveren. Selv om du har slikt samtykke er det igjen likevel slik at du må ha klarert med opphavsmannen om du kan benytte materialet på nytt eller om bruken ligger innenfor en tidligere avtale med ham.
Opphavsretten er i Norge beskyttet i 70 år etter opphavsmannens død. Er det flere opphavsmenn til et verk regnes de 70 årene fra lengstlevende opphavsmanns død. Det betyr at det er trykkeriet som må ta rede på om verket er beskyttet eller om det er «falt i det fri». Selv om verket er så gammelt at verket ikke lenger er beskyttet av reglene om enerett til eksemplarfremstilling, gjelder likevel reglene om de ideelle rettighetene, dvs. som før nevnt at det skal opplyses om hvem som er opphavsmann til verket på en god måte.
Jeg har pekt på noen typiske situasjoner der trykkeriene må ta ansvar for å sjekke rettighetstilstanden til et åndsverk, og eventuelt komme til avtale med opphavsmannen eller hans arvinger om bruk. Internt i trykkeriene bør det utarbeides retningslinjer som forteller hvordan man skal gå fram på riktig måte og man bør ha tilknytning til jurister/advokater som kan bistå med å utforme avtaler i enkelttilfeller eller som standardavtaler.
Husk at du er en profesjonell aktør som bør tar rettighetsklareringen på det største alvor – det er bedre å klarere en gang for mye, enn å bomme når det gjelder som mest.
Om kronikøren
Per Christian Opsahl har tidligere arbeidet i norsk forlagsbransje i 18 år, 8 av dem som direktør i Den norske Forleggerforening. Fra bokbransjen har Opsahl omfattende erfaring med opphavsrettslige problemstillinger. I dag arbeider Opsahl med opphavsrett, medierett, personvern, ytringsfrihet og kontraktsrett hos Gille advokater DA. Dersom leserne har spørsmål i tilknytning til disse fagområdene må dere gjerne sende en epost til per.christian@gille.no .