Utfordringene med papir som skal brukes for inkjetbasert høyhastighetsutskrift vokser i takt med flere teknikker og flere maskiner. For ti år siden var problemet å få rimelig akseptable resultater overhodet. I dag har man kommet et stykke på veien, først og fremst ved hjelp av innovasjoner innen blekk og skrivehoder, men også ved at man har utviklet spesialpapir og/eller såkalt primer – en forbehandling av papiret. Å prime papiret er langt fra optimalt – det gir et ekstra arbeidstrinn i kjeden, og dermed også en kostnad.
Kvalitetsforventningen i de områdene hvor inkjetteknikken startet sin karriere – vi tenker først og fremst på transaksjonsprint og direktereklame – har tradisjonelt vært lavere enn andre områder, og derfor har vi i bransjen også nøyd oss med enklere papir i lavere overflatevekter.
Andre papirutfordringer som kan knyttes til inkjet handler om pris; hvor mye er trykkeriet villig til å betale, tørketider; papiret må ha tid til å tørke før det når etterbehandlingsutstyret. Og vi må huske at med stadig mer komplekse trykksaker som produseres ved hjelp av inkjetteknologi, så øker også kompleksiteten av etterbehandlingen. Hva betyr dette for papiret?
Blekk som tørker
Kjernen i tørketiden er i hvordan blekket oppfører seg, hvor mye blekk som når papiret og hva blekket inneholder. I dagens situasjon er det bare spesialpapir som kan anvendes for vannbasert blekk. Ubestrøket papir har en mer åpen struktur og er et godt utgangspunkt. Bestrøket papir er vanligvis ikke egnet for inkjet, selv om det er en del papirleverandører som har lansert inkjetpapir som gir bedre utskriftsresultater.
I tradisjonelt offsettrykk er fargelaget på rundt 4,5 mikrometer. Med tørrtoner er 18 mikrometer, altså fire ganger så tykt som offset. Inkjetblekk er rundt 15 mikrometer tykt, men 13,5 av disse er vann, og må fjernes. Når blekket trenger inn i papiroverflaten følger pigmentene med vannet, slik at blekkdråpene blør og utvider seg i papiret.
Forskningen går fremover
Et alternativ for bedre vedheftelse er å endre viskositeten på trykkfargen. Océ har for eksempel utviklet et svart blekk som etter at det har trengt inn i papiret øker i viskositet. Blekket blir mer geléaktig og fikseres i papiret. Det gjør det mulig å stoppe blødningen, noe som resulterer i skarpere utskrifter. Ulempen er at blekket er 20-30 prosent dyrere enn tradisjonelle inkjetblekk.
Så er det også mye forskning på papirsiden. Blant annet i form av såkalt primer, som inneholder et bindemiddel som gjør at pigmentene ikke trenger for langt inn i papiret, og dermed blør ut i det. Noen av disse papirene heter Crown Digital PS, Mondi DNS hsi, Ziegler ZAdvance og Modo Jet PRO.
Såkalte Inkjet Pigmented Papers arbeider i stedet med en spesiell bestrykning som gjør et pigmentene «fastner» i bestrykningen, mens bæreren (vannet) går inn i papiret. Her kan man arbeide med ulike bestrykninger avhengig av om det er dye eller pigmentblekk.
De største forskningsressursene legges i dag på å produsere offsetliknende bestrøkne papirtyper. Hovedutfordringen er å få et papir som både absorberer og fikserer blekket. Det må både tørke godt og gi god vedheftelse. Noen eksempler på papirer som allerede har blitt sluppet er Sora Jet Matt og Stora Enso Media PrintJet Silk.
Tørkingen kan kontrolleres med luft og varme, og fargegjengivelsen forbedres kontinuerlig. Men det er fortsatt vanskelig å fremstille bestrøket papir for inkjet. Samtidig står inkjet for noe nytt, og å prøve å gjenskape et offsetpapir for inkjetbruk er kanskje ikke riktig vei å gå.
Programvareutvikleren Global Graphics Software har en annen angrepsvinkel, men kanskje mer for å forbedre kvaliteten på inkjetutskrifter. I samarbeid med en rekke inkjetskriverleverandører utvikler de en helt ny type halvtoneraster som skal kunne styre hvor mye blekk som havner på underlaget. Ifølge Martin Bailey, teknisk direktør for Global Graphics, har flere skriverleverandører allerede sett betydelige forbedringer på testutskrifter, til tross for at man for tiden bare utforsker ulike muligheter.
