Det har foregått en handelslekkasje fra norske bedrifter til land med lave lønninger. Etter hvert som automatisering og robotisering fortrenger arbeidsplassene kan oppdragene finne veien hjem igjen. Dette gir ringvirkninger både i lavtlønns- og høytlønns-landene.
Antallet roboter i produksjonsbedrifter forventes å dobles i løpet av de neste fem årene, og produksjonen vil flytte fra lavinntektsland og tilbake til de inntakende høyinntektslandene. Dette har en enorm innvirkning på sysselsettingsutviklingen i både høyinntekts- og lavinntektsland.
Robotparadokset
Ingen rasjonell arbeidsgiver vil erstatte en ansatt med en robot hvis roboten ikke er billigere å betjene, så all robotisering er i utgangspunktet basert på at roboter kan utføre arbeidsoppgavene billigere, og ofte med en mer ensartet og dermed bedre kvalitet enn en gitt ansatt. Roboter fungerer også sømløst 24/7 på 3, 4 og 5 skift med påfølgende fallende enhetskostnader, økt inntjening og konkurranseevne, og dermed økt salgsvolum. Så det er ingen tvil om at roboter desimerer antall ansatte i forhold til en gitt produksjon, og det er nøyaktig den samme utviklingen vi har sett i forbindelse med industrialiseringen av tekstilindustrien og jordbruket.
Men den generelle sysselsettingen og velstanden i land som automatiserer og robotiserer, øker, og dette er fordi produksjonen skaper vekst, som skaper velstand, som igjen skaper nye behov og nye arbeidsplasser. På den annen side ser det dystert ut for de landene som ikke robotiserer, fordi jobber enten flyttes bort eller lønn reduseres for å beholde jobber, og i begge tilfeller faller velstand og etterspørsel – og behovet for nye jobber. Så robotparadokset er at samtidig som roboter eliminerer mange arbeidsplasser i produksjonen, blir det samtidig skapt langt flere arbeidsplasser i alle oppfølgingsnæringer – og en generell økning i velstand.
Robotbasert produksjon krever en velutdannet arbeidsstyrke – og en serviceindustri
Det er en helt klar sammenheng mellom samfunnets generelle lønnsnivå, velstand og forbruksevne, så størstedelen av verdens produksjon forbrukes i høyinntektsland. Med effektiv robotisering får lønnsandelen en minimal innvirkning på enhetskostnadene, så produksjonen flyttes derfor tilbake til høyinntektslandene for å komme nærmere markedet med påfølgende raskere levering, lavere transportkostnader og mer miljøvennlig produksjon.
Disse nye produksjonsjobbene er høykunnskaps- / høylønnsjobber, som forutsetter at ansatte har et utdanningsnivå som samsvarer med de nye, høyere kravene til automatisering, og dette gir faktisk land med gode og fleksible utdanningsinstitusjoner som dekker befolkningen generelt ( f. f.eks. Norge, Danmark, Sverige, Tyskland osv.) i en spesielt god konkurransemessig situasjon. Land som er mindre i stand til å utdanne produksjonsarbeidere (f.eks. USA) står overfor utfordringen med å ikke kunne tilby nødvendig kvalitativ arbeidskraft, slik at nye robotiserte produksjonsbedrifter rett og slett ikke kan opprettes selv om både kapital og etterspørsel er tilgjengelig. Dette er også litt av et paradoks.
Robotproduksjon genererer opptil 6 jobber i andre sektorer
Produserende selskaper gir ringvirkninger og genererer sysselsetting i andre sektorer. Statistikken viser at hver krone/dollar investert i ekte produksjon skaper dobbelt så mye aktivitet som om samme beløp er investert i detaljhandel.
Ser vi på den generelle multiplikatoreffekten, konkluderer Bank of America at for hver nye jobb som roboter skaper i produksjonsbedrifter, genereres opptil 6 nye jobber i andre sektorer i samfunnet, og det er derfor roboter faktisk skaper jobber. Og det er faktisk ikke noe revolusjonerende i dette, for det var akkurat det samme som skjedde i forbindelse med de andre industrielle revolusjonene.
Robotene skaper høyteknologiske, verdiskapende arbeidsplasser i land med høy lønn
Erfaringer fra ledende industribedrifter som Scania lastebiler viser at når lønnsandelen faller under 10% -15% av omsetningen, elimineres ethvert incitament til å outsource produksjonen. Dette betyr at det spesielt vil være høyteknologiske selskaper med dyre og avanserte produkter som har størst fordel av å plassere seg i høykunnskap / høylønnsområdene, og det er derfor samspillet mellom gode utdanningsinstitusjoner, gode servicevirksomheter og høyteknologiske selskaper skaper noen virkelig ettertraktede produksjons- og levekår til fordel for alle borgere i visse områder.
Lavtlønnslandene sitter tilbake med problemene.
Det triste er at lavlønnslandene, som tidligere hadde nytte av de lave arbeidskraftskostnadene og dermed etableringen av en viss form for velstand, bare vil kunne konkurrere på produkter som krever et relativt høyt nivå av menneskelig arbeidskraft, og mengden av disse produktene vil avta etter hvert som robotene blir i stand til å utføre mer og mer komplekse oppgaver. Det er en virkelig ond sirkel for lavinntektsområdene.
Robotene skaper altså ikke sysselsettingsproblemer i høytlønnslandene, men heller i utviklingsland med stor ufaglært arbeidsstyrke. For verden vil det helt sikkert være fornuftig å se på hvordan utvikling og utdanning i disse landene forbedres raskt og effektivt.
