Det britiske musikkbladet NME har gått fra 300.000 til under 20.000 i salgstall.

Papirnedgang
Etter å ha solgt 300.000 eksemplarer ukentlig da det var på topp i 1973, solgte det tradisjonsrike musikkmagasinet NME bare i snitt 18.184 eksemplarer per uke siste halvdel av fjoråret, ifølge The Guardian. Også det engang toneangivende musikkbladet Q Magazine, som utgis månedlig, har gått fra 200.000 til 50.000 solgte eksemplarer.

Nettet og digitale utgaver tar over
Nettsidene til NME gir i dag fortløpende oppdatert informasjon om hva som kommer av plater og konserter, og da er leserne fornøyd og kjøper ikke lenger bladet i løssalg på grunn av det journalistiske stoffet.
– NME som merkevare gjør det godt hvis du ser det større bildet, sier NMEs forlagssjef Jo Smalley.
NMEs nettside har 1,4 millioner brukere i uka, og den digitale versjonen av magasinet selger over tusen utgaver i uka.

Tar vare på merkevarenavnet
– Vi har funnet nye måter å nyttiggjøre oss av merkevaren NME på i en tid der det er stor konkurranse om kundenes tid. For noen er det fortsatt viktig å kunne lese den trykte utgaven, mens andre ønsker å være i dialog med oss via nettet. Vi gir et tilbud til alle disse leserne, sier hun. NME – New Musical Express – ble utgitt for første gang 7. mars 1952, og har siden kommet ukentlig. Nettsiden NME.com ble startet i 1996.

Noen bukker under, men unntak finnes
De andre store britiske musikkavisene Sounds og Melody Maker ble lagt ned i henholdsvis 1990 og 2000. Også musikkmagasinet Uncut har gått kraftig ned i opplag, sies det i bransjen. Det noe snevrere Record Collector, som kun henvender seg spesifikt til platesamlere holder fortsatt hodet over vannet, uten nedgang i sidetall eller kvalitet. De er dog så å si enerådende på markedet, og mange platesamlere kjøper bladet på grunn av rubrikkannonser der de får solgt og kjøpt plater.

– Et gledelig unntak fra nedgangen i det britiske markedet er Mojo, som har et opplag på ca 80 000 og ikke har stor nedgang i salget. Grunnen er at de også selger bra i USA, hvor NME er lite kjent, sier Jon Vidar Bergan, som selv er musikkskribent og plate- og konsertanmelder.

Norsk musikkmagasin holder koken

ENO – norsk musikkmagasin

Eirik Kydland er redaktør i ENO, Norges eneste trykte rene musikkmagasin som ikke er et gratis-, fag- eller nisjeblad.
Han mener at publikum ikke lenger ønsker tradisjonell musikkjournalistikk, og at det er en av grunnene til at papirutgaven av NME mister lesere, melder NRK.
– NME har holdt på med en veldig tradisjonell form for musikkjournalistikk, med knallhard opphaussing av enkelte band og korte anmeldelser. Det er en typisk smaksdommer-profil jeg ikke synes er veldig interessant, sier han.ENO ble lansert i august 2010. Det har nå 3.500 i opplag, og kaller seg et musikktidsskrift som tilbyr «intervjuer, essays, musikkhistorie, tips, analyser og frie tekster om musikk».

Musikkjournalist Morten Ståle Nilsen mener ENOs filosofi er svaret på hvordan man overlever som trykt musikkpublikasjon i en tid der nettet dominerer.

– Jeg tror musikkjournalistikken vil fortsette i den trykte dagspresse. En britisk avis som The Guardian har tatt over jobben NME en gang gjorde, med en bred og god musikkdekning. Jeg tror også musikkbloggere vil være populære, og at essayistiske tilnærminger lik ENOs kan tikke og gå i lang tid. De har en egen idé og er fristilt fra nyhetskjøret, sier musikkjournalisten til NRK.

Kilder: NRK og The Guardian

Andre lenker til blader nevnt i artikkelen: NME, Mojo, Uncut, Q, Record Collector, ENO. Norske og utenlandske musikkmagasiner selges i Norge via Bladkongen.no såvel som i kiosker.