Canon Norge var heldige med været 9. juni da de hadde invitert fotointeresserte kunstnere og kunstinteresserte fotografer til et heldagsarrangement ute på sine lokaler ved Holmlia. Sign og Print tok turen.
Dagen var mest av interesse for vordende fotokunstnere, men vi fikk også et interessant foredrag av forretningsutvikler Henning Hagelund om printmedias muligheter og en omvisning i Canons nye utstillingslokale for storformat.
Image Factory er navnet på fasilitetene, og befinner seg i et tidligere lagerbygg som ligger i tilstøtning til Canons hovedbygg. Dette fungerer både som et showroom for potensielle kunder, backupløsning for eksisterende kunder og testsenter.
Foruten en rekke storformatprintere som alle både står utstilt og er plugget inn og klare for produksjon, er lokalene også dekorert med ulike produkter som er printet av disse maskinene.
Hanning Hagelund, som opprinnelig kommer fra Océ, ga et overblikk over nye anvendelsesområder for bilder. Og Canon kommer jo fra kameramarkedet, så det er naturlig at de ønsker å flette sammen bilder med printmuligheter. De gamle fotoalbumene som forgangne generasjoner klistret inn bilder i og satt og bladde i sammen med familien er en saga blott. De aller fleste bildene som blir tatt i dag er fra mobiltelefoner, og blir sjeldent overført til papir. Men for de fotokunstinteresserte er det mange nye muligheter med moderne printteknologi. Man kan printe på langt tykkere materialer enn tidligere, og også flere typer materialer, som plexiglass, tekstiler, osv.
Printet interiørdesign er en økende trend, og man kan jo dekorere ikke bare vegger, men også tak, gulv, ja til og med selve møblene. Her er det nesten bare fantasien som setter begrensningene.
Canon har som mål å bli den ledende aktøren innen print, og satser på å være fotokunstnernes teknologipartner. Hagelund viste til en liste over norske fotoprosjekter Canon hadde bistått ved:
- Pål Laukli: Maya Vik
- Knut Bry: 60 års jubileum (fra dias)
- Gustav Vigeland og fotografiet
- Marcel Leliënhof: «Día de los Muertos»
Vigelandprosjektet kom i gang ved at Canon Norge egentlig hadde hatt en vill ide om å printe «Monolitten» i full størrelse og tok kontakt for å høre om det var mulig å få tillatelse til dette. Vigelandmuseet var ikke videre interessert i dette, men hadde et annet prosjekt gående som de inviterte Canon inn på. Gustav Vigeland hadde ikke selv noen tro på fotografiet som kunstform, men benyttet seg likevel mye av det til forstudier for sine skulpturer og for å dokumentere arbeidsprosessen. Fra dette hadde han etterlatt seg 5-6000 fotografier, som alle nå var blitt digitalisert.
Hagelund sendte også rundt eksempler på trykk for blinde. Ikke nødvendigvis blindeskrift, men plater som var påført lag på lag med trykk på enkelte områder, slik at man kunne kjenne trykket som et relieff under fingrene.
Digital printing byr på en rekke kombinasjoner fra andre teknologier som print kan nyttiggjøre seg for å skape nye opplevelser. «Spot varnish» er jo lakkpåføring på enkelte partier av trykket, så er det kombinasjonen bilde og lys, bilde og 3D-effekter, UV + IR blekk, som gjør at fargene endrer seg avhengig av belysning, metallisk blekk kommer mer og mer, og nå kommer fenomenet «photonic ink», der elektrisitet tilføres printet og skaper effekter sammen med det spesielle blekket som er benyttet. Grensene skyver man stadig foran seg.
Et spørsmål fra tilskuerbenken om hvorfor fotokunstnere ikke oftere fikk oppdrag om utsmykking av offentlige rom ble møtt med at holdbarhet ihvertfall ikke lenger er noe stort problem hva fotokunst angår. Så lenge man tar høyde for hvor lenge kunstverket skal bestå og preparerer fotokunsten med dette i tankene. Et firma i England lager fotokunst på fasadeglass som de garanterer for i 30 år, print på plexiglass kan stå utendørs i tre år uten at kunsten forsvinner, under innendørs utsmykking kan man garantere 100 års holdbarhet, avhengig av hvordan fotokunsten er forhåndsbehandlet og det ble henvist til firmaet Bitmap i Stavanger som er spesialister på området utsmykking med utgangspunkt i fotografiet.
Neste taler på arrangementet var Jon Rune Trengereid, en fotograf som samarbeider tett med Canon. Han snakket mye om fargeprofiler, ICC-profiler, hardware og softwarekalibrering av skjerm, Canons fortreffelighet angående blekk og multisensorpolitikken som gir likedane fargeprints innen Canonfamilien, uavhengig av printer.
Stephen Butkus var en annen fotograf som hadde brukt ti år av livet sitt til å dokumentere utelivet, nå hadde han lagd en serie portretter og hans neste prosjekt er å fotografere mennesker på flyplasser. En spennende personlighet, som viste oss hvordan dokumentarfotografering også kunne gis et kunstnerisk uttrykk. Som eksempel på hans kunst velger vi å vise en musikkvideo han har regissert, og som han også innledet sitt eget foredrag med.
Lillian Reif fra bladet Kunst skulle egentlig ha snakket om digitaltrykkets fremtid, men benyttet istedet sin tilmålte taletid til å gi ti råd til fotografer som ønsker å vie seg til kunsten.
Som avslutning hadde Siri Kristiansen fra NRK noe som ble kalt «Fototinget», der et panel bestående av fotografene Marcel Leliënhof og Stephen Butkus samt Anton Strand, Nordic Channel Director, Wide Format Group i Canon Norge. Panelet ble presentert for noen humoristisk vinklede problemstillinger, slik Kristiansen også presenterer i sine programmer «Rådet» på NRK – både i radio og på TV.
