Alle mennesker skal dø. La oss starte med å si det. Noen får fordelen av å leve et langt liv mens andre dør tidligere. Men alle skal dø.
Som skåning hadde jeg privilegiet denne helgen å spise gås på en restaurant med noen gode venner. Hun er sykehuslege og møter daglige mennesker som tilhører forskjellige risikogrupper. Likevel velger hun å gå ut med gode venner og spise. Ta det med ro, vi satt et par meter fra neste gjeng og spritet oss. Men vi unngikk ikke å møtes. Bare minimerte risikoen.
Nå tenker du på kundebesøk, julebord og lønningspils. Mange oppgir alt slikt. Men det er også varianten at du tar en spasertur med kunden og diskuterer deres langsiktige planer. Det kan også være slik at personalet går ut fire og fire og har julebord. Og at lønningspilsen er organisert slik at du kjøper drikkevarer til selskapet og organiserer slik at dere henger sammen to og to og sitter med andre kollegaer neste gang.
Jeg spurte om de høye dødstallene våre i Sverige. Jeg ble fortalt at hvis noen ble diagnostisert med covid og døde innen en måned etter det, ble det registrert som covid, selv om personen også hadde kols, langvarig kreft eller var gammel og veldig skrøpelig. En varm sommer, som den vi hadde for to år siden, dør det flere enn av korona i sommer – for å sammenligne. Og hver gang jeg setter meg på sykkelen eller i bilen, risikerer jeg å bli en av de 20.000 menneskene som blir skadet i trafikken hvert år.
Hvorfor sier jeg dette?
Fordi jeg føler at noen firmaer i grafisk bransje har blitt helt lammet av bekymringer i situasjonen med korona. Når koronaen er over, vil noen få tusen fortsatt dø av influensa hvert år. Like mange av andre virussykdommer. Og 10 000-talls vil bli skadet i trafikken.
Så enten finner du nå en rimelig balanse mellom risiko og beskyttelse av ansatte i bedriften din. Eller du gjør det aldri. Fordi det er farlig å leve og det er farlig å jobbe. Men det er enda farligere å låse seg fast i troen på at verden vil være betydelig mindre farlig om et år eller to.
