Da Drupa åpnet dørene for noen uker siden, var det åtte år siden sist messen ble arrangert. En pandemi kom i mellom. Nå foreligger besøkstallene og de var absolutt en skuffelse for Messe Düsseldorf.
Virkningen av pandemien rammet messer generelt hardt i noen år. Mange messearrangører hadde grunn til å være nervøse. Stengte haller og ingen virksomhet påvirket selvsagt økonomien betydelig. I 2020 skulle Drupa være tilbake, men det skjedde ikke, så det gikk åtte år mellom messene. Kanskje man kunne forvente et oppdemmet behov, eller et ønske om å besøke Drupa igjen, men behovet viste seg å være mindre enn forventet. I 2016 var 260.000 besøkende til stede, i år kom 170.000 fra 174 land, et dramatisk fall på 90.000 eller 35 prosent med andre ord, og et tall som var langt under Messe Düsseldorfs forsiktige forventninger på 200.000. Samtidig var utstillerne i mange tilfeller svært positive til messen og det ble gjort mange forretninger. Noe annet ville kanskje vært rart med tanke på at det har gått åtte år. Og kanskje er det de «riktige» besøkende som fortsatt går på messene.
I fjor gjorde Interpack comeback og da gikk antall besøkende ned med 27.500 til 142.000 sammenlignet med 2017, en nedgang på cirka 16 prosent.
Størrelsen på de gigantiske messene er fortsatt enorm, men besøksmessig er interessen synkende. Er det et midlertidig fall etter pandemien eller er det en trend som vil vare? Har bransjene skjønt at man kan klare seg ganske bra uten å besøke messene, eller i det minste at det går greit å sende færre ansatte?
Her snakker vi om de store, internasjonale messene. Samtidig kan det hende at flere lokale, litt mindre messer favoriseres. Kostnadene og tiden som kreves for å sende en ansatt til en slik messe er vanligvis svært små i forhold til de gigantiske messene, og samtidig er det en måte å oppmuntre personalet og få tilbakemeldinger inn i organisasjonen.
Et annet bekymringspunkt for messene kan være kostnader og miljøaspekter. På årets Drupa hadde en maskingigant som Bobst ikke mer enn en konseptmaskin på stedet. Allerede i 2020 ble det sagt at de ville slutte å sende hundrevis av tonn stål til messene, det var for vanskelig å forsvare, ikke minst fra et miljøsynspunkt. Det antas at de fleste vet hva pressen deres kan og at det er unødvendig å ta dem med på messen. Det er selvfølgelig et økonomisk aspekt også, selv om man ikke snakker så mye om det. Hvis dette skulle være starten på en trend, ville det overfladisk sett vært et mareritt for messearrangørene. De har utvilsomt mye å tenke på for fremtiden.
Tekst: Bo Wallteg
