Synspunktene som uttrykkes i denne teksten er forfatterens egne. Henric Wahlgren er bærekraftssjef hos PacsOn og kommenterer her EUDR, EUs avskogingsforordning.
EUs avskogingsforordning, EUDR, som har som mål å redusere avskoging fra skoger som omdannes til jordbruk, var ment å være implementert innen utgangen av året, deretter kom forslaget om å utsette implementeringen med ett år, og deretter endret til å være implementert igjen innen utgangen av året. Men nå med en såkalt «regulatorisk oppmykning». For andre år på rad kommer det krav fra regjeringspartiene om å utsette implementeringen, eller gjøre store endringer i regelverket rett før regelverket skal tre i kraft. Dette er klare indikasjoner på at regelverket, slik det ser ut og er ment å fungere, er et dårlig sammensatt forslag med høye kostnader og administrasjon for svært liten nytte.
Målet med avskogingsforordningen er, som sagt, å begrense avskogingen av verdens skoger ved å gjøre det ulovlig å plassere produkter (som tre, trebaserte produkter, kjøtt, kakao, lær, soya, kaffe osv.) på EUs indre marked som kommer fra skoger som er omlagt til jordbruk. Måten å oppnå dette på er å skape sporbarhet for produkter slik at vi alle ikke bare kan finne ut hvor råmaterialet kommer fra, men også se at produktet ikke har bidratt til avskoging.
Selve grunnideen er utrolig viktig, det er det ingen tvil om, men selve den grunnleggende formuleringen er problematisk fordi det bare er skoger som omlegges til jordbruk som er dekket av loven. Med andre ord er infrastruktur som veier, parkeringsplasser, boliger osv. ikke avskoging. Flatehogst med gjenplanting er heller ikke avskoging fordi skogen får vokse tilbake. Det er den permanente omleggingen av skog til jordbruksland som ønskes begrenset, grovt beskrevet.
Det neste problemet vi møter med EUDR er at loven gjelder all omlegging av skog til jordbruk, overalt. Innenfor EU har vi ikke noe problem med avskoging generelt. Avskoging kan forekomme, og i det enkelte tilfellet kan konsekvensene være store. I Sverige har vi ikke dette problemet i det hele tatt, snarere tvert imot. Her handler diskusjonen i stedet om hvordan verdifull jordbruksmark tillates å bli bebygd eller overvokst, og dermed fjerne verdifulle miljøer som bidrar til biologisk mangfold og reduserer våre muligheter til å produsere mat.
Siden loven dekker alle skogsråvarer fra overalt, betyr det like strenge krav til geolokalisering for produkter som kommer fra svenske eller europeiske skoger som om de kom fra Amazonas- eller Borneo-regnskogene. Ulike jordbruksmetoder fungerer forskjellig avhengig av skogtype, klimasoner, artssammensetning, økosystemstruktur osv. Flatehogst med planting fungerer bedre (uten å være optimalt med tanke på biologisk mangfold) i boreale skoger som i Sverige, men mye verre i tropiske regnskoger der jorden er svært næringsfattig og hele økosystemer er strukturert på helt forskjellige måter.
Det neste store problemet med EUDR er, ikke helt uventet, administrativt og har å gjøre med definisjoner av selskaper som handler med skogsråvarer. Det finnes «Operators» som er de som produserer eller importerer et produkt, og det finnes «handlere» som er de som handler med produkter. Disse to kategoriene deles deretter inn i «Large», «Small» og «Micro», avhengig av bedriftens størrelse, og innebærer ulike nivåer av administrative krav. Sporbarhet sikres ved at personen som setter produktet på markedet har gjennomført en risikovurdering med geolokalisering av hvor råmaterialet kommer fra. Når vi deretter bruker råmaterialet til å lage nye produkter eller handle med produktene, må disse sporingsnumrene videreformidles, på litt forskjellige måter avhengig av om du er stor eller liten.
Og det er den store bekymringen med EUDR – det er en hestejobb til liten nytte.
Selskapet jeg representerer, PacsOn, er Sveriges største grossist av emballasje, innpakning og forbruksvarer, og som sådan er vi klassifisert som en «Large Trader» under EUDR. Dette betyr at alle produkter vi handler med og som er dekket av loven, må være underlagt våre egne risikovurderinger i samsvar med det opprinnelige forslaget. Siden alle artikler vi handler med og som er relevante for EUDR kommer fra EU, står vi, og alle andre selskaper som handler med ferdige produkter og er klassifisert som «Large Traders», overfor en veldig interessant oppgave: Vi må utføre våre egne risikovurderinger av allerede ferdige og risikovurderte produkter. Som representant for den ansvarlige myndigheten i Sverige sa jeg i samtale med dem: «Ja, dette er ikke egentlig lurt, for en barnemat for ingenting.»
Og det er den store bekymringen med EUDR – det er en hestejobb for liten nytte. Men denne administrative byrden vil da bli lettet med den nye foreslåtte regelforenklingen som sier at nedstrømshandlere ikke trenger å risikovurdere allerede risikovurderte produkter. Det høres bra ut, men den virkelige grunnen er at EUs IT-system, Traces, ikke kan takle strømmen av risikovurderinger (DDS/FOTA) som vil bli mottatt. Noe som var grunnen til det forrige forslaget om at EUDR skulle utsettes i ett år, fordi IT-systemene ikke ville holde mål.
For slik forslaget står nå, hva skjer nå når vi nedstrøms i kjeden fra skogbruket ikke får lov til å gjøre våre egne risikovurderinger der vi kan samle inn flere referansenumre? Vel, alle referansenumre vil da bli vedlagt i stedet. For sammensatte produkter som møbler, emballasje, tape osv. kan dette bety at hundrevis av numre vil bli samlet inn i ett og samme produkt. Hvordan kan noen form for sporbarhet opprettholdes med dette, og hvordan er denne administrative byrden, å samle inn og videresende disse numrene, på noen måte en «regelmessig lettelse»?
Å redusere avskogingen av verdens skoger er, og bør være, en høy prioritet for det internasjonale samfunnet og oss alle. Men vi løser ikke dette gjennom EUDR, og vi kommer heller ikke nærmere målet. Det sies at dårlige ideer dør av seg selv, og når denne «ideen» nå får kunstig åndedrett for andre gang når det er tid for implementering, bør herskerne virkelig stille seg spørsmålet om det ikke er like greit å la EUDR gå i graven og skissere et nytt forslag som virkelig kan gjøre en forskjell.
//Henric Wahlgren
Bærekraftssjef
PacsOn Group
