Mye grafisk kompetanse er i ferd med å dø ut. Snart fins det ingen som stolt bærer den hederskronede yrkestittelen ”typograf”, og dermed er det ingen som kan forklare deg hva en slis eller en gefirt er. Stadig færre har hørt den innbringende hvislelyden fra en vinge i nesten lydløs aksjon, og trenger du å dypetse noe, må du finne deg en frilegger med Photoshop.
Spørsmålet er: Gjør det noe? Er det noe å bekymre seg over? Kan det være slik at bransjen nå er kommet dit hen at tidligere høyst nødvendige fagfolk nå helt uproblematisk kan erstattes med ”operatører” som får sin utdanning hos leverandørene?
Mitt svar er både ja og nei. Det er lett å bli nostalgisk og sentimental når ærerik kunnskap plutselig blir overflødig. Mye av det de mest drevne i bransjen behersker til fingerspissene, er utvilsomt på vei inn i historien. Vi har ikke lenger behov for folk som behersker en Heidelberg-vinge og vet hvordan man tilpasser trykket med små biter av silkepapir i mottrykket. Forhåpentligvis kan kunnskapen bevares musealt, men den er utdatert i den grafiske hverdagen.
Vi trenger fremdeles grafisk grunnkompetanse. En ”kokk” serverer mat hvis han tilbereder suppe fra en Toro-pose. Men han er ingen kokk. En ”grafisk designer” kan enkelt smelle i hop en malbasert brosjyre i InDesign og slå seg løs med fonter fra fjern og nær. Men han blir ingen typograf uten å kjenne typografiens grunnleggende prinsipper. De er utprøvd og kvalitetssikret daglig gjennom 500 år, og ivaretas bedre av et kompetent menneske enn av all verdens automatiserte funksjoner og preflightfinesser i et program.
Vi trenger en grafisk grunnutdanning. Men har vi den? Yrkesfagene i den videregående skolen er i dag i den samme situasjonen som alle praktisk rettede bransjer er; det er en utfordring å holde følge med utviklingen. Men mens de mest dynamiske og offensive bedriftene makter å holde tritt, ligger skolene et hakk bak. Før læreboka i digitaltrykk er ferdig produsert, har det skjedd noe nytt. Og lærerne har verken tid eller ressurser til å følge opp. Skolens rolle er derfor nødt til å bli å ta ansvaret for grunnleggende, varig kunnskap. Andre må ta ansvaret for den oppdaterte, praktiske opplæringen.
Det er deg, det.
Norge har innført lovfestet rett til videregående opplæring. Som et ledd i dette har myndighetene også vedtatt læreplaner som inkluderer praktisk læring for utplasserte elever. Det er her det kortslutter. Det er på langt nær nok lærlingplasser til å dekke behovet. Noen steder fins det rett og slett ikke bedrifter som opererer i bransjen, andre steder er ikke næringslivet villig til å ta inn lærlinger, fordi de mener det koster mer enn det smaker. Det er mulig, det. Ordningen er ment å være gunstig både for bedriften og lærlingen, men det kan se ut som om den ikke er attraktiv nok, selv om det følger med penger. Det følger også med ganske omfattende krav til oppfølging av lærlingen. Resultatet er uansett at den lovbestemte retten til videregående opplæring blir en vits, fordi det er umulig for mange å fullføre utdanningen.
Skal vi sikre kontinuitet i den grunnleggende fagutdanningen, må noen i næringslivet ta ansvaret for deler av opplæringen. Tar du inn en lærling? Eventuelt; er du misfornøyd med betingelsene og kravene til lærlingbedrifter – vil du da ta deg tid til å fortelle hvorfor? Hva skal til for at du skal ta inn en lærling?
Som du vet er jeg fersk i redaktørstolen. Jeg har derfor akkurat oppdaget at jeg disponerer en morsom ”pollfunksjon” på AGIs nettside, der jeg kan sette i gang alskens undersøkelser. Her kommer den første! Den kommer ikke med her i nyhetsbrevet, men går du på www.agi.no kan du bidra med ditt syn på lærlingordningen. Du må også gjerne kommentere saken per epost, så kan jeg følge den opp senere: lasse@agi.no. Jeg mener at dette er en viktig sak, men gudskjelov er det tillatt å være uenig.
Under finner du ukens nyhetsbrev. God lesning. Og tar du ferie før neste og siste brev før ferien, så skal du ha en fabelaktig sommer!
Lasse Andreassen
Redaktør
